Jeg har holdt meg i 4 år. Jeg har vært så utrolig flink og stolt i 4 år. Vennene mine, familien og min kjære har vært så utrolig stolte over meg! Nå har jeg viet meg til den "bedre" smerten igjen! Og jeg skammer meg.
Som skrevet tidligere i min blogg har mitt liv vært utrolig tøft til tider. Men som barn lærte jeg meg å glemme alt. Alle vonde minner kom tilbake for 4 år siden. Man kan nesten kalle det en oppvask med meg selv og barndommen min. I denne perioden kom det minner jeg ikke taklet serlig godt. Verken familie eller skole merket hva som hendte før jeg ba om hjelp selv. Er kjent for å være temmelig flink skuespiller. Noe jeg alltid er og vil være på heltid. Jeg har problemer med å plage mine venner og familie med mine problemer. Jeg skal fikse alt selv uansett hvor vanskelig det er. Jeg ser det som lavmål og be om hjelp.
Jeg drev mye med selvskading av den form for å kutte seg på armen og dusje etterpå med sterk såpe. Dette hjelper virkelig når man har det så utrolig vondt. Man glemmer helt følelsen av alt kaos rundt seg og fokuserer på den andre smerten. Det er sånn det funker for meg. Jeg har aldri gjort dette for oppmerksomhet. Jeg har alltid vært bevist på å dekke det over. Ingen skulle vite! Jeg kom meg ut av det. Med hjelp fra venner og familie.
Nå går det virkelig dårlig med min kjære og hele mitt liv ligger plutselig i grus. Det vi hadde sammen betydde virkelig alt. Han var min livsline. Jeg vet med meg selv at om jeg får slike følelser for en person så kan det gå riktig ille om man mister denne personen. Men jeg ble så ufattelig forelsket og har hatt en utrolig flott tid. Nå ender det hele med en patetisk reise og små krangling.
Nå som jeg er alene har jeg gått til dårlige vaner. Jeg får slike nedturer som kommer plutselig og blir kraftige. Dette takler jeg dårlig og smerten må glemmes. Smerten kan bare glemmes om den blir overgått av en annen smerte. Jeg er så lei meg over at jeg har gjort dette mot meg selv igjen. Skammen er å lese fra pannen min. Jeg trenger hjelp men orker ikke å oppsøke den.
Jeg skriver ikke dette innlegget for å skape oppmerksomhet. Men for å kunne bearbeide mine følelser og lese igjennom de selv. Jeg tror det kan hjelpe meg.
33 kommentarer In " Selvskading – Jeg skammer meg. "
RSS-strøm med kommentarer til dette innlegget.
august 6th 2007 at 2:03 am
Det er fint men også trist å lese hvordan du har det…
Du vet hvorfor du begynner med selvskading, og det er vel positivt for dan kan du kanskje klare å gjøre noe med det..
Husk at når det kommer til kjærester og at forholdet går over, så er det en helt naturlig ting som rammer oss alle…
Prøv og tenk på det som en erfaring i livet og søk hjelp så fort du kan..
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 2:04 am
VERDENS STØRSTE KLEMMMMMMMMMMM!!! Går til deg i kveld.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 2:09 am
Takker =) Skal til Mamma imorgen og bo der litt. Jeg vil ikke ødelegge meg igjen. Det varmer utrolig mye å høre slik støtte. Det får meg til å prøve litt til.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 2:12 am
Skriving er god terapi, en slags hjelp til selvhjelp. Kjenner til en del av dette, og håper virkelig du klarer deg ut av det. For det gjør vondt å falle tilbake, vondt å vite at når man sårer seg selv, så sårer man også de som er rundt en.
Skulle virkelig ønske du hadde klart å be om hjelp, og ikke prøvd å løse alt alene. Men som barn er det vanskelig å vite.
Ønsker deg alt godt og sender en kjempe stor klem!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 2:12 am
Dra til mamma du og SNAKK med henne. Vi foreldre vil så gjerne hjelpe hvis vi bare får vite hva som plager..
Glem skuespillet hos din mor og vær ærlig..
Kanskje kan hun være den støttespilleren du trenger nå..
GOD KLEMMMMM fra meg også
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 2:17 am
For å være helt ærlig, så tror jeg familien noen ganger kan være del av problemet. Vet ikke om det gjelder deg, men synes det er lurt å heller snakke med en profesjonell person (som en psykolog). Da er legen rette stedet å få henvisning.
“Jeg ser det som lavmål og be om hjelp.”
Det er ingen grunn til å se på det som lavmål å be om hjelp. Det er ikke lavmål, men modig, og dessuten en måte å ta tak i problemene på.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 2:17 am
Håper virkelig du finner trygghet og hjelp et sted snart. Sender en lang og varm klem over cybernettet i mellomtiden…..:o)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 2:20 am
Skriving har alltid vært terapi for meg. Når jeg var så langt nede sist så skrev jeg en hel bok med dikt og tanker. Når jeg følte at NÅ må noen hjelpe meg ellers så klarer jeg ikke mer gav jeg boken til Mamma og skrev Hjelp utenpå. Da forsto hun alt. Og det var godt. Det å blogge er helt fantastisk. Takker for varme ord.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 2:22 am
Det er dette med ærligheten som er så vanskelig. Jeg er så redd for å såre og skuffe. Men nå har ting godt for langt. Jeg vil ikke bli så syk igjen. Mennesker som deg og alle andre som kommenterer her – Dere aner ikke hvor mye det varmer for meg.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 2:24 am
Takker for fine ord. Det er min Pappa som har laget meste parten av skadene. Og av den grunn har jeg ikke sett han på 10 år. Er 20 nå. Dette valge jeg selv som 10 åring. Og står fortsatt for det. Pappa har aldri klart noe selv uten hjelp og min skrekk er å bli som han. Så i mine øyne er det ikke noe som heter hjelp. Bortsett fra om jeg kan hjelpe noen andre =)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 2:25 am
Tusen takk =)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 2:31 am
Ole Petter er en klok mann som vet hva han snakker om…
Jeg tenkte nå mest på å ha en voksen som kunne hjelpe deg til å få hjelp hvis du skjønner..
Av og til kan det være godt og laste bekymringene over på noen man stoler på, og så få de til å lede an…i hvertfall for en stund
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 2:38 am
Sant sant. Jeg vet hva jeg trenger. Men vet ikke om jeg orker en slik prosess igjen. Satt hos psykologen på skolen når jeg slet sist. Og det eneste han gjorde var å skrive ut sovemedisiner. Jeg sover heller ikke når jeg blir sånn. Og det å gi en 16 år gammel jente som forteller om hvor mye hun ønsker å forsvinne fra denne verden sovemedisiner var ikke veldig lurt om man kan si det sånn.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 2:51 am
Godt du søker hjelp, godt å vite, og særlig at moren din hjelper deg og forstår. Du er heldig med henne.
Enig med at blogging er fantastisk, skrev mye før, ikke på vgb, men nå de siste månedene har det ikke blitt det samme resultatet. Vet ikke hvorfor, men det gjør ikke noe. Ting går så mye bedre uansett
Nok en klem i natten!
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 2:56 am
Jeg vet hvor langt jeg kan gå med dette. Og det
er mye derfor jeg vil ha hjelp.
Hjelp før det blir forsent.
Jeg trives veldig godt her. Bortsett fra at jeg
ikke får vist min alder i profilen *hmf*
Finner ikke ut hvor jeg må gå. *blush*
Vet ikke om du trenger en men du får en klem av
meg for dine varme ord =)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 8:52 am
God morgen, leste akkurat innlegget ditt og følte sånn med deg!
Håper du får til og be om hjelp, det har ikke noe med svakhet å gjøre!!
Ønsker deg masse lykke til!!
Klem:-)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 9:25 am
jeg forstår det for når det er de eneste du kan gjøre , så gjør du det , har gjort det selv ,i liten grad , var for feig til å skjere meg orntlig ,men jeg fårstår hvorfor . men bli forbanna i steden og la smerten bli til det positive og sterke for deg , lid pa den andre måten , det er lidelse nok, og la den andre part få se hva han gikk glipp av , klem fra meg ,
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 9:33 am
Selvskading blir man avhengig av. Det vet du nok alt om.
Er en brutal form for selvmedisinering. Få flyttet smerten ut til det fysiske, for en stund.
Føler sterkt med deg.
Du må få deg hjelp.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 12:45 pm
God morgen. Tusen takk for gode ord. Det hjelper meg. Idag titter solen frem og da er humøret litt bedre. Hvertfall for idag.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 12:46 pm
Nå er jeg veldig i start fasen. Jeg er bare i øverste laget i huden. Men det gjør vondt nok når man dusjer. Jeg vil stoppet dette før jeg kutter så dypt at man kommer på legevakten. Takker for fin kommentar. Ha en fin dag =)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 12:48 pm
Det er veldig avhengiskapenede ja. Jeg er værst om natten så jeg håper legen kan gi meg noe å sove på siden jeg ligger våken. Hadde blitt en bedre start på dagen. Takker for fint innlegg.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 2:01 pm
Hihi, du er ikke den eneste som ikke skjønner hvordan det fungerer. Med profilen altså. Jeg har også prøvd å finne det ut, men jeg skjønner ikke noe. Men men.
En klem er alltid god å ha, selv om man trenger det eller ikke
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 2:16 pm
Leste svaret ditt til olepetter. Du må ikke tenke sånn. Ikke la vær å oppsøke hjelp fordi du ikke vil være som pappaen din. Jeg kjenner meg desverre altfor godt igjen i dine tanker rundt å oppsøke hjelp, selv om jeg aldri har vært selvskader. Iallefall ikke fysisk….Som Olepetter sier er det modig å be om hjelp. Når du er frisk, er det lettere for både deg og alle rundt deg å forholde seg til deg. Dersom du kan føle deg som du har gjort i 4 år, er det ikke verdt å be om hjelp? Jeg er sikker på at dine kjære helst vil hjelpe deg. Jeg ønsker deg lykke til og håper du får hjelp enten du oppsøker den selv eller den blir deg tildelt.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 2:30 pm
Du skal ikke skamme deg, det er IKKE din skyld. Men du MÅ søke hjelp, om du vil eller ikke, (kan du ikke ta med en venninde.) Mange kloke og fine råd over her…
Ønsker deg alt godt.
Du får en Kjempestor klem fra meg.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 6:19 pm
Hehe…satt i flere timer igår. Men finner det ikke ut. Er litt okei å få frem alderen når det gjelder hva jeg skriver om
Nå er jeg endelig hjemme hos Mamma. er godt faktisk. Nyt sommerdagen.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 6:22 pm
Det er ikke så vanskelig å be om hjelp. Men skammen over at jeg har synket så lavt igjen er veldig stor. Jeg vet jeg må bite i det sure eple og be om hjelp. Desverre er dette mye vanskeligere enn noen tror. Fordi jeg skal klare alt selv.
Blir på en måte å gå imot seg selv. Men jeg skal klare dette denne gangen. Jeg MÅ klare det denne gangen. Takker for vise ord.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 6:24 pm
Jeg har alltid vært flink til å snakke med venner. Men har funnet ut at man skal være forsiktig med å bruke venner for mye. Det kan fort bli for tungt og tøft for de man prater med. Derfor “beskytter”
jeg de litt for mine problemer. Jeg setter utrolig pris på alle kommentarene som har kommet. Det finnes utrolig mange flotte mennesker her. Og det varmer meg utrolig mye og er kanskje det lille kicket jeg trenger
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 6:26 pm
Arr vet du vel også alt om vil jeg tro.
De er så dumme senere. Men det vet du også for det har du opplevd.
For meg som er 37 år så er det ubehagelig å se at de lyserosa stripene mine på underarmen blir lagt merke til. Jeg er blitt gammel nok til å “drite i” det. Men det er totalt unødvendige arr.
Barna mine lurer på hvordan en katt kunne bli så sint.
Jeg har ikke fått lest så mye om og av deg. hHr du noen form for kontakt person i det psykiske helsevesenet?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 6:34 pm
Ja. Arrene er stygge. En gang så ble det desverre så dypt at jeg måtte sy. Kuttet var noen millimeter unna en pulsåre så jeg hadde flaks. Men da ble det jo virkelig oppdaget så da fikk jeg virkelig hjelp. Det som er endel av problemet er at jeg har veldig vanskelig med å stole på mennesker. Dette pga jeg har dårlige erfaringer fra leger. Jeg har også blitt utsatt for utroskap i de fleste forhold. Så jeg bruker utrolig lang tid på å stole på nye mennesker og bruker lang tid på å åpne meg. Så det gjør det enda vanskeligere å be om hjelp.
Jeg har vært hos en psykolog en gang og det gikk ikke så bra.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 6:39 pm
Jeg hadde/har også et seriøst tillitsproblem. Det kommer jeg nok alltid til å ha i varierende grad.
I tillegg til at du har en vond historie så kan du pga den ha “pådratt” deg en diagnose. I alle fall verdt å finne ut av.
Selv fikk jeg seriøs hjelp og var heldig og fikk gå ukentlig til amme psykiater i flere år. Mange, for mange, som ikke er så heldige. Han fikk jeg fort tillitt til.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 6:57 pm
Jeg forstår akkurat hva du mener. Sist jeg ba om
hjelp fra denne type hjelpemidler så fikk jeg vite at siden jeg ikke hadde prøvd å ta livet mitt enda så fikk jeg ikke hjelp. Jeg stoler ikke på helsevesenet i Norge. De gjør virkelig ikke jobben sin i MANGE tilfeller.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 7:05 pm
Kjære Lina. Den beste omsorgen du kan gi deg selv er å finne en å snakke med utenfor familien. Sist du prøvde var for flere år siden, og mye har endret seg siden da. Hvis ikke du liker personen (etter noen møter) så takker du for deg og prøver en annen.
Apropos å likne på faren din så kommer du fra to personer, og du er deg mere enn noen av dem.
Jeg håper nå at du treffer en dyktig, tillitsskapende terapeut med litt sans for humor. Med din åpenhet er du langt på vei.
Så kan mor være mor og følge deg på veien, men ikke være den som skal være profesjonell.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
august 6th 2007 at 10:02 pm
Hei Lina-Kaos..
Leste innlegget ditt tidligere idag, men jeg fant ikke ord å skrive til deg. Mulig fordi jeg kjente meg sånn igjen i det du skrev…
Jeg vet hva du snakker om. Jeg klarte ikke å holde meg så lenge som deg, men jeg holdt meg i over et år før jeg sprakk igjen – og jeg klarte heller ikke å spør om hjelp før etter en god stund. Skulle ønske jeg hadde gjort det, for ting blir så mye lettere når en får litt hjelp. Jeg skal ikke skryte på meg at jeg klarer å be om hjelp nå heller, men.. mitt råd til deg er å få tak i noen som profesjonelle som kan hjelpe deg på rett vei igjen. Jobben står jo på deg – men de kan hjelpe deg på veien..
Ønsker deg av hele mitt hjerte lykke til og jeg skal krysse alle fingre jeg har for deg – 10 stk. – og sende deg gode tanker…
Jeg har tro på deg – du klarer det =0)
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende