Da var det avgjor. Det blir aldri meg og han igjen. Jeg som endelig hadde opplevd lykke igjen. Nå bare renner tårene og det tar ikke slutt. Samtidig renner tårene fordi jeg tenker tanker jeg aldri burde ha tenkt. Jeg gjør skader på meg selv som jeg aldri burde ha gjort igjen.

Jeg er redd. Redd for meg selv.

Ingenting har gått slik det burde ha gått den siste tiden. Man har stått uten jobb, penger og mat. Vi hadde bare hverandre. Den tøffe tiden gikk inn på forholdet og vi glemte hverandre. Vi glemte å smile, klemme, kysse og vise omsorg. Vi glemte kjærligheten til hverandre. Jeg kan legge hånden på hjerte og si at jeg har aldri vært så lykkelig på mange år i den tiden alt var bra. Jeg vet vi kan få det slik igjen hadde det bare ikke vært for denne reisen. Han blir borte i nesten et år. Kanskje lengere. 

Vi har hele tiden bestemt oss for å ta litt tid hver for oss. For å finne ut av ting og tenke. Det første han gjør er å fortelle alle vennene våres at han er singel og nå skal han finne hva enn han vil. Dette fikk jeg vite nå. Det sinnet og sviket jeg føler er ubeskrivelig. Hvordan kan han samme dag som jeg drar til mitt eget gå ut å si noe sånt? 

Tårene renner samtidig som tankene raser. Jeg trenger noen å snakke med! Men jeg har ikke mot til å ringe noen. Jeg er helt alene. Jeg vet Mamma sover i samme hus som meg. Jeg vil så gjerne vekke henne. Fortelle alt. Fortelle hvor vondt det gjør. Men jeg lar henne sove.

Hvorfor skal alt være så vondt? Hvorfor kan man ikke bare glemme. Jeg er så ufattelig redd for hva jeg selv kan finne på. Men jeg føler meg patetisk og svak. Jeg har så lyst til å rope hjelp høyt. Fylle lungene med luft og bare skrike. Men stemmen er borte. Den ble borte med tårene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende