Jeg husker telefon samtalen som om det bare var noen minutter siden. Det er nå 5 uker siden og jeg savner deg så utrolig mye. Jeg har så uendelig mange spørsmål og en utrolig dårlig samvittighet liggende å ruge. 
Du var så utrolig pen, morsom, smart og en utrolig flink skuespiller. Jeg skulle ønske jeg hadde sett ditt skuespill kanskje du hadde ventet med  å bli en engel.

Jeg satt på familie middag når jeg så alle de tapte samtalene på mobilen. Jeg viste noe var galt. Jeg satte meg på mitt rom og ringte til hun som hadde prøvd å få tak i meg. Jeg viste det var en dårlig nyhet, jeg viste bare ikke hva enda.

Hun tok endelig telefonen og det første jeg hørte var en sår stemme og masse snufsing.  "Er det deg Lina?" er det første hun sier. "Ja" svarer jeg forsiktig. "Ok Lina, det har hendt noe. Noe forferdelig" der stopper settningen og hun knekker sammen av gråt. Magefølelsen min er vond. Jeg legger meg ned på senga og ser på alle bildene jeg har i taket. Jeg vet det har hendt noe med noen jeg kjenner. Jeg vet bare ikke hvem det er enda. "Rolig lille venn. Fortell meg hva det er! Jeg trenger å vite hvem" sier jeg stille og rolig. Pulsen min stiger for hvert sekund og uten å merke det holder jeg en saks i hånden utrolig hardt.

"Er du klar? xxxxx har valgt å forlate oss" hun knekker seg i utrøstelig gråt. Jeg blir svimmel. Øynene farer over bildene av meg og min elskede venninne som ikke lenger er med oss. Jeg ser smilene, øyene og den vakre jenta som er borte. Jeg tenker jeg må holde meg sterk. Jeg sier: "Ok. la meg tenke litt. Vil du at jeg skal komme til deg? Trenger du meg?" Jeg tenker tusen tanker. Hvorfor? Hvordan? Når?….

Jeg pakker sammen tingene mine og drar til min venninne. Jeg trøster og føler meg maktesløs.

Jeg skulle ha svart på da du ringte meg. Jeg føler jeg har sviket. Jeg har sviket en engel som har kysset oss adjø.

Hvil i fred min venn. Du er en vakker engel. Pass på meg er du snill. Jeg trenger deg! 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når byen våkner til liv igjen er det vanskelig å sove.  Man kan høre fra stuevinduet at fuglene er våkene, bilene har startet å bråke, lyset smyger inn igjennom sprekkene i gardinene. Luften er så mye mer klarere. Som om den er upustet. Ny luft som bare morgenfuglene får glede av. Og det er trossalt en lørdags morgen. Mange som er slitene da, men som også har angst for å ikke rekke øl-salget.

Merkelig det der. Jeg tenker alle mest på han som snakket meg tom for ord. Han som var utrolig sjarmerende, tiltrekkende og kjekk. Du vet, mørke øyener, mørkt hår, smilet, musklene! Han har det jeg vil ha. Og vi to står i vår helt egene verden og prater om mitt elendige kjærlighetes liv. Han trøster meg ikke, han gir meg ingen skulder. Han står nesten på min partner sin side. Jeg føler meg tråkket på men like vel betatt.

Hva gjør han? Hvorfor gidder han å prate med meg på en fest om MITT håpløse kjærlighetes liv? Om at jeg var usikker, om at jeg var dårlig til å snakke med min partner. Han får meg til å se en side av saken som jeg aldri har tenkt på. Hvilken sjarmør.

Kvelden begynner å ta slutt. Jeg gruer meg til å gå hjem. Han klapper meg på skulden og sier. Frøken Lina jeg finner deg på Facebook. Dette er ikke det siste du ser eller hører fra meg. Jeg smelter. Han gir meg et kyss på pannen og drar på byen.

Jeg føler meg som 14 år igjen. Beina blir til gele og jeg har glemt all kaoset jeg lever i.

Jeg kalte han for min engel. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende