Når byen våkner til liv igjen er det vanskelig å sove. Man kan høre fra stuevinduet at fuglene er våkene, bilene har startet å bråke, lyset smyger inn igjennom sprekkene i gardinene. Luften er så mye mer klarere. Som om den er upustet. Ny luft som bare morgenfuglene får glede av. Og det er trossalt en lørdags morgen. Mange som er slitene da, men som også har angst for å ikke rekke øl-salget.
Merkelig det der. Jeg tenker alle mest på han som snakket meg tom for ord. Han som var utrolig sjarmerende, tiltrekkende og kjekk. Du vet, mørke øyener, mørkt hår, smilet, musklene! Han har det jeg vil ha. Og vi to står i vår helt egene verden og prater om mitt elendige kjærlighetes liv. Han trøster meg ikke, han gir meg ingen skulder. Han står nesten på min partner sin side. Jeg føler meg tråkket på men like vel betatt.
Hva gjør han? Hvorfor gidder han å prate med meg på en fest om MITT håpløse kjærlighetes liv? Om at jeg var usikker, om at jeg var dårlig til å snakke med min partner. Han får meg til å se en side av saken som jeg aldri har tenkt på. Hvilken sjarmør.
Kvelden begynner å ta slutt. Jeg gruer meg til å gå hjem. Han klapper meg på skulden og sier. Frøken Lina jeg finner deg på Facebook. Dette er ikke det siste du ser eller hører fra meg. Jeg smelter. Han gir meg et kyss på pannen og drar på byen.
Jeg føler meg som 14 år igjen. Beina blir til gele og jeg har glemt all kaoset jeg lever i.
Jeg kalte han for min engel.