Jeg har holdt meg i 4 år. Jeg har vært så utrolig flink og stolt i 4 år. Vennene mine, familien og min kjære har vært så utrolig stolte over meg! Nå har jeg viet meg til den "bedre" smerten igjen! Og jeg skammer meg.
Som skrevet tidligere i min blogg har mitt liv vært utrolig tøft til tider. Men som barn lærte jeg meg å glemme alt. Alle vonde minner kom tilbake for 4 år siden. Man kan nesten kalle det en oppvask med meg selv og barndommen min. I denne perioden kom det minner jeg ikke taklet serlig godt. Verken familie eller skole merket hva som hendte før jeg ba om hjelp selv. Er kjent for å være temmelig flink skuespiller. Noe jeg alltid er og vil være på heltid. Jeg har problemer med å plage mine venner og familie med mine problemer. Jeg skal fikse alt selv uansett hvor vanskelig det er. Jeg ser det som lavmål og be om hjelp.
Jeg drev mye med selvskading av den form for å kutte seg på armen og dusje etterpå med sterk såpe. Dette hjelper virkelig når man har det så utrolig vondt. Man glemmer helt følelsen av alt kaos rundt seg og fokuserer på den andre smerten. Det er sånn det funker for meg. Jeg har aldri gjort dette for oppmerksomhet. Jeg har alltid vært bevist på å dekke det over. Ingen skulle vite! Jeg kom meg ut av det. Med hjelp fra venner og familie.
Nå går det virkelig dårlig med min kjære og hele mitt liv ligger plutselig i grus. Det vi hadde sammen betydde virkelig alt. Han var min livsline. Jeg vet med meg selv at om jeg får slike følelser for en person så kan det gå riktig ille om man mister denne personen. Men jeg ble så ufattelig forelsket og har hatt en utrolig flott tid. Nå ender det hele med en patetisk reise og små krangling.
Nå som jeg er alene har jeg gått til dårlige vaner. Jeg får slike nedturer som kommer plutselig og blir kraftige. Dette takler jeg dårlig og smerten må glemmes. Smerten kan bare glemmes om den blir overgått av en annen smerte. Jeg er så lei meg over at jeg har gjort dette mot meg selv igjen. Skammen er å lese fra pannen min. Jeg trenger hjelp men orker ikke å oppsøke den.
Jeg skriver ikke dette innlegget for å skape oppmerksomhet. Men for å kunne bearbeide mine følelser og lese igjennom de selv. Jeg tror det kan hjelpe meg.