Ja, da har jeg flyttet hjem til Mor. Jeg har aldri hatt noe serlig forhold til mitt ungdomshjem da det ofte var små mobbing. Når jeg gikk på ungdoms skolen var jeg lang og tynn. Veldig tynn uten at jeg var syk. Jeg bare er skapt sånn. Derfor ble jeg et enkelt ny innflyttet objekt folk kunne undertrykke som de selv valgte. Disse hendelsene har gjort at jeg alltid har misslikt mitt ungdoms hjem. Fordi jeg forbinner det med dårlige minner.
Men nå er jeg her uten valg. Så da må man nesten bare akseptere at disse menneskene fortsatt finnes her. Jeg var ute å gikk i denne lille byen igår. Det er nemlig slik at ungdommene her har så lite å gjøre så de sitter i parken og drikker. Uansett alder og dagen lang. Jeg gikk med min nabo og snakket lett om ting som har hendt den siste tiden. Det var helt ok.
Så faller vi plutselig over denne ungdoms gjengen fra alder 15 – 20 år. De som drikker alltid i parken. Det er veldig sjeldent jeg er hjemme så folk ser meg lite. Derfor åpner de øynene ekstra mye når de ser den tynne jenta har fått former og faktisk kanskje ikke er så ille. Jeg har fått høre av flere som mobbet meg at jeg har forvandlet meg. De sier: "Lina, du var den stygge andungen nå er du en svane". Jeg bare smiler det vekk og tenker mitt.
Uansett, når jeg gikk på ungdom skolen hadde jeg en 2 års forelskelse på en utrolig sjarmerende kar. Dette vil jeg si var min virkelig første forelskelse. Men han var en sånn som aldri jeg kunne få. I hans øyne var jeg bare den stygge andungen.
Igår når jeg sto å pratet med gamle klasse kamerater kom han tilfeldigvis bort. Jeg så at han kom lenge før han så det var meg som sto der. Han oppdager det faktisk ikke før jeg snur meg og ser han rett inn i øynene. Han er høy, med mørke krøller, brune øyne og et fantastisk smil. Jeg tenker for meg selv at han er enda mer kjekkere siden sist jeg så han. Han ser veldig usikker ut der han står og prøver å finne noe passende å si. Jeg bare smiler til han og sier jeg må snakke med noen andre.
Han nikker fort og ser en annen vei.
Jeg er der en stund før jeg og naboen tusler hjemover. Jeg ler litt for meg selv på veien av hvor usikker han ble. Jeg vil ha litt pay back time;) Det som gjorde meg så godt var at han fikk meg som vanelig til å glemme alt det sure jeg har nå. Når jeg kom hjem fikk jeg en kjempe nedtur. Følelsene mine er som en berg og dalbane. Jeg har gråtet i hele natt og øynene er nesten umulig å se ut av.
Hele poenget kommer nå: Når jeg var på mine værste gråte tokter så trengte jeg hysterisk å prate med noen. Og helt uten å tenke over det sendte jeg en melding til denne gamle forelskelsen. Han svarte veldig fort. Jeg var ganske sikker på at han ikke viste hvem jeg var.
Meldingene gikk slik:
Lina: "Hei..Våken?"
xxx: "Jada, Hvordan det?"
Lina: "Nei, jeg bare trenger så indelig å prate med noen. Jeg har ingen å prate med. Også kom jeg til å tenke på deg. Har du tid? Kan du? Gidder du?"
xxx: "Bare prat i vei du. Men skal opp halv 6" (klokken var da 04.00)
Lina: "Bare glem det. Du vet sikkert ikke hvem jeg er engang"
xxx: "Joda. Vet hvem du er"
Lina: "Shiit. Okei. Dette var veldig lite gjennom tenkt av meg. Sov godt den lille tiden du har igjen. Håper jeg ikke vekte deg."
xxx: "Det går bra"
Lina: "Forventer ikke dette. Men hadde satt pris på om du bare glemte dette og ikke sa det til noen."
xxx: "Den er grei"
Hvorfor i huleste er man så dum! Ikke klarer jeg å tyde hvordan signaler han gir ut i meldingene. Jeg synes de virker meget avvisende.
Noen som ser noe annet? Husk at jeg har aldri hatt noe serlig kontakt med han. Bare tittet i smug. Og ja..Han vet jeg har vært forelsket i han!
*BLUSH*